Han så en kvinne ved en elv, et tre i blomst, snø på fjelltoppene. For hver en ting, han fikk se, ga han en dråpe av sitt blod.

Hjerte ga han aldri fred.
Det ville kjenne blomstenes duft
Kjøle seg i fjellets kalde luft
Søke ro ved elvens bredde.

Å sitte på  en palmegren:
Da bruser livet i hans bryst
som om det søker seg en annen vei.
Jeg vil ut, hjerte slo og skrek,
det hadde hørt sin opp-havs røst.

Han trøstet sitt hjerte med sang
hviskende smilende og øm:
Det hele er jo kun en drøm,
slapp av, vi vil få fred en gang !