Avskjed...

Det ble stille.
Jeg er igjen alene.
Høst og stillhet; det er alt.
Tærende, som står med
tomme grener, venter på
Toget.
Savnet, venter, på hva da !

Ennå kan jeg føle på mine kinn
streif av lykke som i en tilfeldig
time tvinner sine tråder fra et
fremmed sinn.

Ennå lever dine melodier i mine
tanker og skygger, gjør meg stum.
Du er nær, og det er deg, som tier,
nå har det blitt stille i mitt rom.

Ditt bilde langsomt blekner, trekk 
for trekk skal viskes ut; Som en 
blomst som langsomt visner, og
bladene faller mot den blinde jord.

Imot løvet må jeg bøye mine hender,
som ledes uten ro;
Husk jeg er din panne og ditt øye ?
Hvordan lød din stemme, når du lo ?

Hvis jeg samler hvert et blad, jeg finner,
hvis jeg holder dem hardt og hvisker: 
-Bli ...
Kan jeg samle mine minner til en lilje,
glitrende av liv ?...