I solen...

Du lyse kvinne på dagens vei,
Er du den samme, som du dengang
jeg kjente ?
Du den månehvite på nattens seng...


Du går i panser av sol og silke,
du den formfullendte...
Og klart er blikket for å nekte
at noe hendte...


Og kjølig skjuler du dine skatter,
bak klær så fine.
Som var troll-gult som solen
smeltet i varmens hete.


Og ditt hjerte hvisket:
Vannviddtanker finnes kjærlighet ? 
Kan du i din ranke og lyse rustning
overvinnes ?


At du min venn, som blir svelget av
mengdens blikk, og vraker alle,
Tilsist skal rammes av mannens øye
og ydmykt falle !