Han så en kvinne ved en elv, et tre i blomst, snø på liene, for hver en ting, han fikk se, ga han en dråpe av sitt blod.

Og hjertet ga han aldri fred,
Det ville kjenne blomstenes duft
og kjøle seg i vannets luft
og søke fred ved elvens bredde.

Det presset mot hans bryst
som om det søkte seg en vei.
Det ville ut, det gråt og skrek,
det hadde hørt sin moders røst.

Han måtte trøste det med sang
og hvisket til seg selv smilende
og øm:
Det hele er jo kun en drøm,
vær rolig vi får fred en gang.