Du jages forunderlig hit og dit. Du spør hvorfra og hvortil. Men du og de evige stjerner er gnister av samme ild. Og husk det kommer mindre an på å vinne alle slag, men du må kunne bære også et nederlag.

Du lyse kvinne
på dagens vandring,
er du den samme,
som min venn,
den på månen
på nattens vei.

Hun går ikledd
med sol og silke
den formfullendte;
Og klart er blikket,
som for å nekte
at noe skjedde.

Og avisene skjuler hun
sine skatter bak klær så
fine;
Som var så gult at dens
farge trollbandt selve
solen;
Men til slutt smeltet
farge og litt til i
solens varme.

Og hjerte visker:
Selv vannviddtanker
at kjærlighet finnes;
At hun, den rette i
lyses rustning kan
overvinnes !

At hun, som ser lyset
i mengdens blikk
og vraker alle...
Til slutt skal rammes
av en manns øye
og ydmykt falle!