Jeg drakk den synd som fødes, blek som en tørr vår-bekk, Stille forbilde for min sjel ble skogen mørk ! Og innsjøen bunnløs, men min sjel er lys som våren.
Det jeg skrev var romantisk tvang. For de jeg vil fanges i et dødens skinn av et ord ! Oppleve klangen av en kjensle som engang var. Jeg vil bort, til en annen verden der jeg med min dunkelhet kan betrakte den. Med lyset som en sann drøm. Og vanne bruse som en vår-kåt foss...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar