Tårene...

Tårene
En nyutsprungen rose
var i mitt knapphull,
sterk brennende morgensol,
på gresset lyste det i duggen
som diamanter.

Tross at mitt humør var formørket ...
jeg følte gråten trenge seg fram og
tunge perler på øyelokket hang.

I tårene var ikke duggens letthet;
i dem var hjertekvaelens vel lystige
bløte tretthet...

Jeg lot dem rolig renne nedover
mitt kinn, som når en "syk" ser
strålen av armens blodkar springe.

Jeg gråter ikke ofte,
men på de fagre planter falt tårene,
og funklet som duggens diamanter.

O, det er hjertekvaelens historie,
den har sin martyr-time,
den har sin helgenglorie...